Detaljer av historien min..

Jeg var en lykkelig, glad og smilende jente før mørket startet å ta over meg etter sommeren 2011. Hvorfor skulle dette skje med akkurat meg? Jeg husker alt som om det var i går. Det hele begynte av at jeg så meg tykkere i speilet enn det jeg var i virkeligheten, selvbildet mitt lå til bunns av alt. Da jeg så meg i speilet, var alt jeg så bare bredde og tykkhet, spesielt i ansiktet. Jeg startet med å jogge to ganger til dagen uten å spise noen ting, selv om jeg gikk på fotball og cheerleading i tillegg. Jeg så på meg selv etter noen økter med trening, ingen forandring.. Da søkte jeg etter følgende på youtube: How to be thin? Pappa var på jobb hele dagen så han hadde ikke anelse om hva jeg holdt på med, men regnet med at jeg spiste. Jeg begynte å spise mindre og mindre, trene mer og mer. Jeg holdt på sånn som dette i over to måneder, og for hver kilo som raste ned var en lettelse for meg. Jeg ble aldri fornøyd med vekten selv om jeg gikk ned over 15 kilo. Jeg sa til mamma hver dag at jeg hadde spist og kjøpt meg mat på skolen, men hadde jeg kjøpt eller spist noe i det hele tatt? nei.

På julaften 2011 spiste jeg ingenting. Etter vi var ferdige med å spise løp jeg på badet og startet med å ta 200 situps, mange forskjellige økter i strekk. Jeg dro ned i doen for at mamma ikke skulle mistenke meg. I januar 2012 ble det bare verre og verre. Pappa begynte å se at jeg bare ble tynnere og tynnere for hver dag, og det sa alle vennene mine også. Jeg var sur hele tiden, hadde ikke tid til vennene mine for jeg følte at jeg måtte trene dagen lang. Da jeg kjente på kroppen min, kjente jeg bare tykkhet på hele kroppen. Problemet med det hele var at jeg ikke kunne se hvor tynn jeg var selv. Egentlig viste alle beina mine, jeg krympa, lignet på et spøkelse, var blå/brun rundt øynene og ble bare verre og verre for hver dag. Når jeg skulle spise, gjemte jeg maten i lommen med en gang pappa snudde seg. Det var akkurat som en demon skrek inni hodet mitt "ikke spis, ikke spis, da blir du tykk og stygg". Jeg var utrolig opptatt av utseende i den perioden, her dreide alt seg om å være tynn og pen som alle modellene på tv og i blader. Det største ønsket mitt var å bli like tynn som dem, og nå som jeg ser tilbake til denne tiden, kan jeg ikke tro med mine egne øyne at jeg ville se sånn ut. 

En dag i mars skulle jeg på cheerleading trening, og hadde ikke spist noe på tre uker. Da pappa kjørte meg spurte han om jeg hadde spist noe, jeg sa at jeg heller kunne kjøpe meg mat etter trening. Han mente at jeg ikke burde trene, bare gå rett hjem å spise! Jeg klikket og skrek "viss du ikke stopper bilen, hopper jeg ut", så han stoppet.. Da jeg kom på trening sa veninna mi at jeg var blek, blå/brun rundt øynene og så forferdelig tynn ut. Jeg så meg i speilet og sa "hæ, jeg ser ingenting jeg?". Treneren min pleide alltid å smiske med at hun kunne kjøpe is eller noe mat til meg før trening, men jeg nektet hver gang. Mens vi danset, begynte jeg å kjenne på kroppen min at jeg nesten var tom for energi, og bare falt ned på bakken. Hun ringte til pappa og sa at han måtte komme med en gang å kjøre meg til legevakten. Da vi kom frem, fortalte legen meg forferdelig skumle ting, og til slutt at jeg hadde anoreksi. Mamma begynte å gråte mens hun sprang ut. Han fortalte meg at viss jeg snart ikke begynte å spise, kom jeg til å dø. Jeg kom hjem og alt ble enda verre, pappa ble bekymret for meg. Han prøvde å tvinge i meg mat, men fikk det ikke til for da begynte jeg å gjøre motstand med å slå eller sparke han. Jeg filmet meg selv hver dag for å se om jeg hadde blitt tykkere, men egentlig var det bare motsatt. Når jeg skulle på butikken, kikket jeg på hver eneste matvare, kjøpte pepsi max og cola zero siden de ikke hadde noen kalorier. På skolen begynte jeg å miste venner, siden jeg ikke hadde tid til noen av dem på grunn av trening. Satt for det meste alene i friminuttene, gikk på doen i timen for å ta situps. En dag skulle jeg ut for å jogge, det var utrolig mye storm, men fortsatt følte jeg at jeg måtte trene uansett hvilket vær det var, jeg gjorde alt for å bli tynnere. Når jeg sto opp trente jeg, når jeg var på skolen trente jeg, når jeg kom hjem trente jeg, når jeg skulle legge meg trente jeg. Sånn fungerte livet mitt, hver eneste dag. Jeg følte meg tykkest på hele skolen, følte meg aldri god nok, følte meg mindre verdt og at ingen ville være med meg. Jeg gikk i hettegensere hver dag , hele tiden for å skjule meg..

Til slutt hadde jeg blitt så tynn at det var dødelig, og mamma ringte til bup. Jeg ropte tusen ganger at jeg ikke trengte noe hjelp, for det var noen som skrek inni kroppen min at jeg ikke måtte spise, akkurat som om jeg fikk en straff hver gang jeg hadde spist noe med at jeg var NØDT til å trene. Jeg følte at demonen spiste opp kroppen min, hver eneste bit av kjøttet, fikk meg til å miste kontrollen og unngå alt som gjaldt mat. Legene på bup fortalte meg at viss jeg ikke begynte å spise kunne jeg få nyresvikt, dø når som helst, miste alt håret og alt som kroppen ikke hadde bruk for osv. Jeg skulle på sykehuset for å ta blodprøve, ingen av legene fikk det til for de påsto at jeg hadde for tynne og små blodårer til å stikke i. Til slutt gikk det, jeg sa at det gikk bra så vi gikk ut sakte. Mens vi gikk i gangen, mistet jeg følelsene i beina mine, pappa la meg i den nærmeste benken, jeg la meg inni armene hans mens jeg bare falt ned å besvimte. Da jeg våknet sprang mamma og kjøpte vann, jeg nektet og besvimte for fjerde gang. Problemet mitt var at jeg trodde jeg ble tykk av vann også. Til slutt måtte jeg bare drikke viss jeg skulle våkne i det hele tatt. Jeg ble lagt inn på sykehuset, og de skulle prøve å ta intrevenøst på meg, men det gikk heller ikke fordi jeg hadde for små blodårer og det var smertefullt. Det ble så alvorlig at bup måtte gi meg en kostplan der det stod hvor mye jeg skulle spise og drikke, hvor mange ganger til dagen. Viss jeg ikke følgte kostplanen skulle de sende meg til østlandet på et senter for anoreksi. Da bestemte jeg meg virkelig for å begynne å kjempe! 

Hver gang jeg skulle på do, stod pappa utforbi døren for å sjekke at jeg ikke spydde opp maten eller trente. Når jeg skulle spise måtte vi måle maten hvert måltid, når jeg skulle ha to desiliter med juice, prøvde jeg alltid å lure meg ved å tømme ut litt mens pappa snudde seg. Da ble han så sur at han knakk hele desilitermålet, og det endte opp med at jeg bokset han i magen for å bruke mest mulig energi. Prøvde også å gjemme maten i hetta eller lommen min, gå opp på rommet mitt å kaste det ut på terassen, da han oppdaget det begynte han med å sjekke lommene mine hver gang jeg hadde spist. Jeg og pappa kranglet hele tiden, jeg gråt mens jeg spiste for jeg fikk panikk, og var i frykt for å legge på meg. Viss jeg reiste meg opp av sofaen sa pappa "sett deg ned, du har ikke lov til å stå". Jeg måtte slutte på skolen, det eneste jeg fikk lov å gjøre var å stirre i veggen. Livet mitt var et helvete, og jeg fikk selvmordstanker fordi jeg ikke ville leve med det lenger. Jeg truet ofte pappa med å hoppe ned fra terassen, henge meg, knivstikke meg selv eller hoppe ut av bilen i full fart, for å få han så redd at jeg slapp å spise. Jeg hadde veldig feil selvbilde, gråt hele tiden, var deprimert, prøvde av og til å rømme mens pappa hadde sovnet på benken. Viss jeg lagde en eneste lyd, våknet han og sprang etter meg. Alt dette har jeg gjort for å prøve å unngå mat, det er virkelig noe av det verste som har skjedd meg. Viss jeg ikke spiste opp maten min eller at det var et riskorn igjen på tallerken min, ringte pappa til bup og fikk de til å sende meg av gårde til østlandet.. Han fortalte meg at der måtte jeg ligge i en seng hele dagen å bli tvingt i mat, ha rør gjennom halsen min for å mate meg uten at jeg kunne gjøre en eneste motstand. Det var en veldig stor fare for at jeg fikk andre dødelige sykdommer, selv om anoreksi er en av de mest dødelige sykdommen blant unge nå! Hvordan kom fremtiden min til å bli viss jeg fortsatt med å holde på sånn? Hva kom til å skje med ungene mine?  Kom de til å bli påvirket av meg? Kom jeg til å dø? Jeg måtte tvinge i meg selv mat, selv om jeg slet med det. Jeg gråt mens jeg tvang i meg det minste som var igjen på tallerkenen min, absolutt alt. Jeg fikk panikk da jeg hadde gått opp en halv kilo, det var verdens undergang for meg. Jeg var nødt til å gjøre dette viss jeg skulle overleve, gikk ned fra 46 til 30 kilo, viss jeg ble 29 kilo kunne hjertet mitt stoppe når som helst. Det positive med alt var at jeg begynte å like mat enda bedre, vekten økte for hver uke og jeg begynte å se litt friskere ut. Fikk vite av pappa at jeg så friskere ut for hver dag, han gråt av glede. Mamma gråt hver natt for hun var i frykt for at jeg ikke kom til å overleve, men også av glede, siden jeg gikk opp i vekt.

Denne tiden har vært utrolig grusom, har holdt på med dette fra mars 2012 til nå. Jeg er så glad for all støtten jeg har fått, og for de som har fått meg til å holde motet mitt oppe uansett! Jeg har rett og slett ikke ord for hvor glad jeg er for å endelig være frisk. Har gått opp 15 kilo, og har endelig fått lov å begynne med fotball igjen. Jeg har strevd meg opp i vekt. Jeg vet at man ikke må være perfekt(eller min versjon av perfekt) for å være lykkelig og ha det gøy:) Jeg viser noen bilder av forandringen fra før til nå:





 


 




nå:







-Synnegrindhaaug 

På god vei

Hei,lenge siden sist!Jeg vet jeg ikke har blogget,men jeg har kjempet alt jeg kan for å bli frisk,og jeg ville bare si at jeg er på god vei framover.Etter jeg begynte hos overlegen på bup,fortalte han meg skrekkelige ting at hjertet mitt kunne stoppe hvilken tid som helst,og at jeg kunne miste alt håret(hadde allerede begynt),og at jeg kunne få nyresvikt osv..Fra og med den dagen bestemte jeg meg for å begynne å kjempe skikkelig imot sykdommen.Det har vært veldig tøft å gå gjennom dette,men jeg klarer meg,og jeg må bare skryte litt over at jeg har gått opp 8 kilo,og jeg er 3,5 kilo på vei mot frisk.Jeg gleder meg sykt,uansett hvor mye jeg er nødt til å spise,så gjør jeg absolutt alt for å bli frisk igjen.Jeg har sluttet å tenke så negativt om alt som gjelder mat,og prøver ikke tenke over det når jeg spiser.Har fortsatt vonde tanker,og feil selvbilde.Men jeg prøver å unngå det,og tenke at man må ikke være tynn for å være lykkelig.For før var det alt jeg brydde meg om,jeg har til og med fått menstruasjonen tilbake,veldig stolt over det.Jeg bare håper på å bli frisk fortest mulig,sånn at jeg kan leve normalt igjen å ha det gøy,uten å tenke på å være perfekt hele tiden.Jeg skal fortsette å kjempe de siste kiloene igjen til jeg blir ordentlig frisk,det lover jeg.

På god vei framover,og satser enda mer!

♥Snakkes
 

Les mer i arkivet » Mai 2013 » Juli 2012
synnegrindhaaug

synnegrindhaaug

19, Karmøy

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits