Detaljer av historien min..

Jeg var en lykkelig, glad og smilende jente fr mrket startet ta over meg etter sommeren 2011. Hvorfor skulle dette skje med akkurat meg? Jeg husker alt som om det var i gr. Det hele begynte av at jeg s meg tykkere i speilet enn det jeg var i virkeligheten, selvbildet mitt l til bunns av alt. Da jeg s meg i speilet, var alt jeg s bare bredde og tykkhet, spesielt i ansiktet. Jeg startet med jogge to ganger til dagen uten spise noen ting, selv om jeg gikk p fotball og cheerleading i tillegg. Jeg s p meg selv etter noen kter med trening, ingen forandring.. Da skte jeg etter flgende p youtube: How to be thin? Pappa var p jobb hele dagen s han hadde ikke anelse om hva jeg holdt p med, men regnet med at jeg spiste. Jeg begynte spise mindre og mindre, trene mer og mer. Jeg holdt p snn som dette i over to mneder, og for hver kilo som raste ned var en lettelse for meg. Jeg ble aldri fornyd med vekten selv om jeg gikk ned over 15 kilo. Jeg sa til mamma hver dag at jeg hadde spist og kjpt meg mat p skolen, men hadde jeg kjpt eller spist noe i det hele tatt? nei.

P julaften 2011 spiste jeg ingenting. Etter vi var ferdige med spise lp jeg p badet og startet med ta 200 situps, mange forskjellige kter i strekk. Jeg dro ned i doen for at mamma ikke skulle mistenke meg. I januar 2012 ble det bare verre og verre. Pappa begynte se at jeg bare ble tynnere og tynnere for hver dag, og det sa alle vennene mine ogs. Jeg var sur hele tiden, hadde ikke tid til vennene mine for jeg flte at jeg mtte trene dagen lang. Da jeg kjente p kroppen min, kjente jeg bare tykkhet p hele kroppen. Problemet med det hele var at jeg ikke kunne se hvor tynn jeg var selv. Egentlig viste alle beina mine, jeg krympa, lignet p et spkelse, var bl/brun rundt ynene og ble bare verre og verre for hver dag. Nr jeg skulle spise, gjemte jeg maten i lommen med en gang pappa snudde seg. Det var akkurat som en demon skrek inni hodet mitt "ikke spis, ikke spis, da blir du tykk og stygg". Jeg var utrolig opptatt av utseende i den perioden, her dreide alt seg om vre tynn og pen som alle modellene p tv og i blader. Det strste nsket mitt var bli like tynn som dem, og n som jeg ser tilbake til denne tiden, kan jeg ikke tro med mine egne yne at jeg ville se snn ut. 

En dag i mars skulle jeg p cheerleading trening, og hadde ikke spist noe p tre uker. Da pappa kjrte meg spurte han om jeg hadde spist noe, jeg sa at jeg heller kunne kjpe meg mat etter trening. Han mente at jeg ikke burde trene, bare g rett hjem spise! Jeg klikket og skrek "viss du ikke stopper bilen, hopper jeg ut", s han stoppet.. Da jeg kom p trening sa veninna mi at jeg var blek, bl/brun rundt ynene og s forferdelig tynn ut. Jeg s meg i speilet og sa "h, jeg ser ingenting jeg?". Treneren min pleide alltid smiske med at hun kunne kjpe is eller noe mat til meg fr trening, men jeg nektet hver gang. Mens vi danset, begynte jeg kjenne p kroppen min at jeg nesten var tom for energi, og bare falt ned p bakken. Hun ringte til pappa og sa at han mtte komme med en gang kjre meg til legevakten. Da vi kom frem, fortalte legen meg forferdelig skumle ting, og til slutt at jeg hadde anoreksi. Mamma begynte grte mens hun sprang ut. Han fortalte meg at viss jeg snart ikke begynte spise, kom jeg til d. Jeg kom hjem og alt ble enda verre, pappa ble bekymret for meg. Han prvde tvinge i meg mat, men fikk det ikke til for da begynte jeg gjre motstand med sl eller sparke han. Jeg filmet meg selv hver dag for se om jeg hadde blitt tykkere, men egentlig var det bare motsatt. Nr jeg skulle p butikken, kikket jeg p hver eneste matvare, kjpte pepsi max og cola zero siden de ikke hadde noen kalorier. P skolen begynte jeg miste venner, siden jeg ikke hadde tid til noen av dem p grunn av trening. Satt for det meste alene i friminuttene, gikk p doen i timen for ta situps. En dag skulle jeg ut for jogge, det var utrolig mye storm, men fortsatt flte jeg at jeg mtte trene uansett hvilket vr det var, jeg gjorde alt for bli tynnere. Nr jeg sto opp trente jeg, nr jeg var p skolen trente jeg, nr jeg kom hjem trente jeg, nr jeg skulle legge meg trente jeg. Snn fungerte livet mitt, hver eneste dag. Jeg flte meg tykkest p hele skolen, flte meg aldri god nok, flte meg mindre verdt og at ingen ville vre med meg. Jeg gikk i hettegensere hver dag , hele tiden for skjule meg..

Til slutt hadde jeg blitt s tynn at det var ddelig, og mamma ringte til bup. Jeg ropte tusen ganger at jeg ikke trengte noe hjelp, for det var noen som skrek inni kroppen min at jeg ikke mtte spise, akkurat som om jeg fikk en straff hver gang jeg hadde spist noe med at jeg var NDT til trene. Jeg flte at demonen spiste opp kroppen min, hver eneste bit av kjttet, fikk meg til miste kontrollen og unng alt som gjaldt mat. Legene p bup fortalte meg at viss jeg ikke begynte spise kunne jeg f nyresvikt, d nr som helst, miste alt hret og alt som kroppen ikke hadde bruk for osv. Jeg skulle p sykehuset for ta blodprve, ingen av legene fikk det til for de psto at jeg hadde for tynne og sm blodrer til stikke i. Til slutt gikk det, jeg sa at det gikk bra s vi gikk ut sakte. Mens vi gikk i gangen, mistet jeg flelsene i beina mine, pappa la meg i den nrmeste benken, jeg la meg inni armene hans mens jeg bare falt ned besvimte. Da jeg vknet sprang mamma og kjpte vann, jeg nektet og besvimte for fjerde gang. Problemet mitt var at jeg trodde jeg ble tykk av vann ogs. Til slutt mtte jeg bare drikke viss jeg skulle vkne i det hele tatt. Jeg ble lagt inn p sykehuset, og de skulle prve ta intrevenst p meg, men det gikk heller ikke fordi jeg hadde for sm blodrer og det var smertefullt. Det ble s alvorlig at bup mtte gi meg en kostplan der det stod hvor mye jeg skulle spise og drikke, hvor mange ganger til dagen. Viss jeg ikke flgte kostplanen skulle de sende meg til stlandet p et senter for anoreksi. Da bestemte jeg meg virkelig for begynne kjempe! 

Hver gang jeg skulle p do, stod pappa utforbi dren for sjekke at jeg ikke spydde opp maten eller trente. Nr jeg skulle spise mtte vi mle maten hvert mltid, nr jeg skulle ha to desiliter med juice, prvde jeg alltid lure meg ved tmme ut litt mens pappa snudde seg. Da ble han s sur at han knakk hele desilitermlet, og det endte opp med at jeg bokset han i magen for bruke mest mulig energi. Prvde ogs gjemme maten i hetta eller lommen min, g opp p rommet mitt kaste det ut p terassen, da han oppdaget det begynte han med sjekke lommene mine hver gang jeg hadde spist. Jeg og pappa kranglet hele tiden, jeg grt mens jeg spiste for jeg fikk panikk, og var i frykt for legge p meg. Viss jeg reiste meg opp av sofaen sa pappa "sett deg ned, du har ikke lov til st". Jeg mtte slutte p skolen, det eneste jeg fikk lov gjre var stirre i veggen. Livet mitt var et helvete, og jeg fikk selvmordstanker fordi jeg ikke ville leve med det lenger. Jeg truet ofte pappa med hoppe ned fra terassen, henge meg, knivstikke meg selv eller hoppe ut av bilen i full fart, for f han s redd at jeg slapp spise. Jeg hadde veldig feil selvbilde, grt hele tiden, var deprimert, prvde av og til rmme mens pappa hadde sovnet p benken. Viss jeg lagde en eneste lyd, vknet han og sprang etter meg. Alt dette har jeg gjort for prve unng mat, det er virkelig noe av det verste som har skjedd meg. Viss jeg ikke spiste opp maten min eller at det var et riskorn igjen p tallerken min, ringte pappa til bup og fikk de til sende meg av grde til stlandet.. Han fortalte meg at der mtte jeg ligge i en seng hele dagen bli tvingt i mat, ha rr gjennom halsen min for mate meg uten at jeg kunne gjre en eneste motstand. Det var en veldig stor fare for at jeg fikk andre ddelige sykdommer, selv om anoreksi er en av de mest ddelige sykdommen blant unge n! Hvordan kom fremtiden min til bli viss jeg fortsatt med holde p snn? Hva kom til skje med ungene mine?  Kom de til bli pvirket av meg? Kom jeg til d? Jeg mtte tvinge i meg selv mat, selv om jeg slet med det. Jeg grt mens jeg tvang i meg det minste som var igjen p tallerkenen min, absolutt alt. Jeg fikk panikk da jeg hadde gtt opp en halv kilo, det var verdens undergang for meg. Jeg var ndt til gjre dette viss jeg skulle overleve, gikk ned fra 46 til 30 kilo, viss jeg ble 29 kilo kunne hjertet mitt stoppe nr som helst. Det positive med alt var at jeg begynte like mat enda bedre, vekten kte for hver uke og jeg begynte se litt friskere ut. Fikk vite av pappa at jeg s friskere ut for hver dag, han grt av glede. Mamma grt hver natt for hun var i frykt for at jeg ikke kom til overleve, men ogs av glede, siden jeg gikk opp i vekt.

Denne tiden har vrt utrolig grusom, har holdt p med dette fra mars 2012 til n. Jeg er s glad for all sttten jeg har ftt, og for de som har ftt meg til holde motet mitt oppe uansett! Jeg har rett og slett ikke ord for hvor glad jeg er for endelig vre frisk. Har gtt opp 15 kilo, og har endelig ftt lov begynne med fotball igjen. Jeg har strevd meg opp i vekt. Jeg vet at man ikke m vre perfekt(eller min versjon av perfekt) for vre lykkelig og ha det gy:) Jeg viser noen bilder av forandringen fra fr til n:





 


 




n:







-Synnegrindhaaug 

P god vei

Hei,lenge siden sist!Jeg vet jeg ikke har blogget,men jeg har kjempet alt jeg kan for bli frisk,og jeg ville bare si at jeg er p god vei framover.Etter jeg begynte hos overlegen p bup,fortalte han meg skrekkelige ting at hjertet mitt kunne stoppe hvilken tid som helst,og at jeg kunne miste alt hret(hadde allerede begynt),og at jeg kunne f nyresvikt osv..Fra og med den dagen bestemte jeg meg for begynne kjempe skikkelig imot sykdommen.Det har vrt veldig tft g gjennom dette,men jeg klarer meg,og jeg m bare skryte litt over at jeg har gtt opp 8 kilo,og jeg er 3,5 kilo p vei mot frisk.Jeg gleder meg sykt,uansett hvor mye jeg er ndt til spise,s gjr jeg absolutt alt for bli frisk igjen.Jeg har sluttet tenke s negativt om alt som gjelder mat,og prver ikke tenke over det nr jeg spiser.Har fortsatt vonde tanker,og feil selvbilde.Men jeg prver unng det,og tenke at man m ikke vre tynn for vre lykkelig.For fr var det alt jeg brydde meg om,jeg har til og med ftt menstruasjonen tilbake,veldig stolt over det.Jeg bare hper p bli frisk fortest mulig,snn at jeg kan leve normalt igjen ha det gy,uten tenke p vre perfekt hele tiden.Jeg skal fortsette kjempe de siste kiloene igjen til jeg blir ordentlig frisk,det lover jeg.

P god vei framover,og satser enda mer!

♥Snakkes

Les mer i arkivet Mai 2013 Juli 2012
synnegrindhaaug

synnegrindhaaug

19, Karmy

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits